Unexplainable knowledge
Have you ever met someone who explained a big decision with the simple phrase “I just knew“?
This phrase never cease to bewilder me.
How can someone just know?
It’s a phrase most often used when choosing a partner.
“I just knew we were meant to be!” or “It just had to be him/her”
People make life-changing decisions every day, based on a feeling..
So where does all this certainty come from?
I have to ask, because I’ve yet to experience that unwavering knowledge that seems to come from nowhere in particular.
Choices – taking opportunities, making gambles -
short-term or long-term, it doesn’t really matter.
A choice make upon a feeling of “this is right”.
As I ponder over peoples inclination to act full-heartedly upon this feeling,
I can’t stop myself from wondering if I ever have.
Maybe unconsciously?
I fail to find a single occasion.
But, discovers an unexpected tendency.
I act – not based on certainty – on impulse.
I have never known, I’ve acted on a whim.
More than once.
I count at least two life-changing decisions made in the heat of the moment,
and a whole lot of little once.
Not all with a happy ending, of course, but surprisingly many.
That feeling of knowing has never settled within my mind,
and I have a theory why.
I analyze.
I take every decision and count my pros and cons.
If I have already made one, I think and rethink if it was the right one.
And somehow I always come up short.
That’s probably why I follow my whims in the bigger matters..and come what may…
I’ve somehow managed to make to polar inclinations work together as one.
I have an overactive mind, what else can I say?
But it still annoys me that I can’t seem to conjure up that knowing feeling.
It seems to be the way people usually decides if it’s meant to be, or not.
For once, I wish I could say, without any doubt in my mind
“I just know it is right” and let that be it.
It’s the ultimate answer, ’cause no one will argue with you.
The only retort is “But how do you know?”.
And what else can you say, but “I just know“.
I guess you might be wondering by now -
does all these questions of min add up to anything?
Sadly, no.
I cannot say where this knowing feeling comes from.
It was never the idea to find it.
It just keeps playing around in my mind,
the answer always dancing right in front of me, but somehow always out of reach.
This whole question came about by an unexpected turn of events.
People – they are all unpredictable creatures.
But some more than others.
A choice was made, and I didn’t see it coming.
How deep it goes, and how far it will reach is still to be discovered.
But a decision was made, on a simple feeling.
“I know, it’s…. But I just knew.”
An indisputable feeling – an answer without any reply.
How easily one mind embrace it,
how slowly another comprehend.
It’s the difference between them, who know,
the once who experience and accept,
and us, that remain unenlightened,
and can’t seem to fathom the sensation.
For once, just once, I wish I could utter those words.
A small request, I would imagine.
A feeling should not be that hard to catch.
All doubt set aside – “I just know“.
It’s a sad and simple little phrase, to be honest.
I’m laughing a bit inside now….cause I know why this
came to you. And may I just add – I’ve never had that
“I just know”-feeling either…I’m more like you I guess.
Some people just know. Sometimes they do…sometimes it
turns out they didn’t. We’ll just wait and see.
some people are FAR more crazy than I’ll ever be, that’s
for sure.
I’ve often wondered what could have been, if I had had the
guts to “know” once….I’ll never know now, will I?
- because I started “th thinking”…damned thing!!
majann
January 6, 2009 at 01:17
Well, I guess that anybody that knows me, know where this came from..
It just got me started, that’s all. It’s not like I could help it :p
It’s good to heart that I’m not the only one.
Though, I guess it’s sad for us both, then.
I’d LOVE to just KNOW..
Damnit!
The strange thing it, though, that I always thought that I was the crazy kind.
But it seems I was wrong.
Somehow, I turned out more “straight” than I’d wanted..
Oh, my dear Mariann, I want to go crazy!
I want to fall head over heels into something unpredictable,
and write it off with a nonchalant “I just KNOW..”
Damn that workaholic brain of mine! :s
Ine
January 6, 2009 at 19:01
Beklager at jeg skriver på norsk her (føler at siden du skriver på engelsk, bør responsen være på engelsk også). Jeg vet hvor dette innlegget har sitt utspring;) Men, ja. Tenkt så fantastisk det må være å bare VITE noen ganger. Jeg er nok litt som deg. Ananlyserende. Hvis jeg noen gang har fått en sjanse til å handle ut fra en følelse av bare å vite, har jeg vel neppe grepet den. Først må jeg veie for og mot for å finne ut av om jeg virkelig “bare vet”, eller om jeg bare tror at jeg vet! Akk, hvor herlig det må være å tenke og analysere litt mindre. Gripe sjansene som oppstår og være spontan. Og heller ta følgene som kommer etterpå…
Camilla
January 6, 2009 at 21:52
Å vite, det er uforklarelig. Men jeg tror man ikke kan tvinge det fram, når det kommer må man bare være åpen. Hvordan jeg vet kan jeg ikke forklare med ord, hva jeg kan si er at jeg vet. Jeg tror det er en for alle der ute, hver enkelt sjel søker sin neste. Noen vet det med en gang, for noen tar det tid. Frykten for frykten må overvinnes.
http://markword.wordpress.com/2009/01/07/engler-i-sn%c3%b8en/
Noen tanker jeg gjorde meg.
markword
January 7, 2009 at 15:46
Camilla: Ikkje ver redd for å skrive på norsk, alle innlegg mottas med eitt smil og stor takksemd uansett! Å som sagt, alle som kjenne mej, veit nok kor ditte kjeme ifrå. Trenge nesten ikkje å lese mellom linjene for å skjønne d, ein gong!
Å være analyserende e nok ein god egenskap, og burde jo eigentleg ikkje være nåke å klage over. Problema dukka jo eigentleg berre opp når ein gjerne ikkje vil tenke so mykj, men berre GJERE d.. Men, som du, ende ej ofte opp med å ro mej UT av d igjen, ved å seie t mej sjøl at ej berre trur ej veit d, og at ej EIGENTLEG ikkje he peiling på nåke som helst!
Markword (faktsik!): Ej trur dej, d MÅ jo være ein deilig følelse! Inget behov for foklaring, slik e d berre.. Og at der e nåken der ute for oss all, tvila ej enda mindre på. D e d! No bruka ikkje ej å begrense mej til EIN då, i den forstand at ej tru at man kan ha d bra sammen med fleire, men at man jo nødvendigvis ende opp med den man møte..hehe, ga d meining? Uansett. Ej e nok ein av dei som trenge litt tid, d he vi vel etablert allerede. Men probleme mitt stoppe likosm ikkje der, ej e av typen som ikkje kan få nok tid! Ej tenke og tenke, til ej verte nesten heilt tullerusk, og klare alikavel ikkje å finne ut av d! Og i ditte enkelte tilfelle (altså, vesenet Ine), so e d ikkje frykten d går på.. Ej he ein eksepsjonell evne til å hive mej uti ting, og ikkje være so redd for konsekvensane av ting. Men når d kjeme til folk..
Okay, ej he ein teori! Den datt inn i haude på mej mens ej skreiv den siste linja der. Den går omtrent slik: Ej he problem med å satse på folk, hive mej uti nåke, kryse fingrane og stole blindt på magefølelsen (evt. hjerte, alt etter ka som kjeme først), av den enkle grunn at – folk e ustabile vesen! Dei e ukonsekvente.. So dersom ein satsa, og sei som so at “ditte e riktig”, so gjelde d jo nødvendigvis kun for dej! Ka den andre parten tenke e jo ein heilt anna ting. Ja, ej ser frykten dukke opp i dinne ligninga. Og d e vel mest akkurat d d går på når d kjeme til å satse på folk – frykten for at en sitte igjen uten anna enn eitt knust hjerte..
Ej trur ej velge å sei d slik: Å VITE, uten en rasjonell grunn, og konsekvensane, kjeme heilt an på ka d gjelde. Og handlinger vs. samspill med andre menneske, kan ikkje sammelignes. Men problemet forsvinne naturlig nok ikkje av den grunn – no he ej vel egentlig berre to i staden for eitt – ej he ikkje hatt følelsen av å VITE at nåke e d rette, HVERKEN når d kjeme til å hive mej med haude først uti det ukjendte, ELLER når d kjeme til å satse hjarte og sjel på kjærleiken. Kvifor, seie du? D e akkurat d ej med lure på..
Ine
January 7, 2009 at 23:18